Soulmates never die

 

(C) Sondre B.

8. juli for 5 år siden våknet jeg fyllesyk hos bestevenninna mi i Langesund. Jeg hadde tjue minutter på meg fra jeg karra meg opp av senga, til bussen hjem gikk. Vel hjemme hadde jeg en time på meg til å dusje, skifte og pakke før jeg måtte løpe ut døra igjen (noe som forsåvidt førte til at jeg glemte alt av toalettsaker på stuegulvet). Setter meg på en ny buss, en buss jeg aldri har tatt til et sted jeg aldri har vært. Det er litt over en times busstur langt inne i Drangedalsskogen. Vel fremme blir jeg møtt av gutten jeg er forelska i og venninna hans. Vi sitter og skravler en stund, så drar jeg og han hjem til han.

Vi ligger på senga og prater om turen til Kr. Sand vi skal ta om et par dager, og festivalen vi skal på sammen etter det, idét det greier å ramle elegant ut av munnen min: "Apropos sammen... Er vi det nå?". Jada. Det var vi.

Så jeg sitter her og tenker tilbake på jenta som for fem år siden på minuttet løp rundt hjemme som en stressa kanin, som ikke visste at gutten hun skulle treffe, om fem år kom til å være hennes ektemann.

Flaks for meg forresten at gutten jeg forelska meg i var ganske androgyn og dermed hadde sitt eget lille lager med sminke, for ellers hadde jeg sliti den neste uka som fulgte etterpå altså.

Fem år er ca. 4.5 deler av livet jeg har levd så langt. Fem år er halvparten av mitt "voksne" liv (mao den tida jeg virkelig husker). Fem år er den delen av livet mitt som var verdt å leve.

I kveld skal vi ut på den fine resturanten på brygga og spise, han skal ha på seg dress og jeg skal ha på meg den fine kjolen jeg kjøpte på bryllupsreisa som så langt har hengt ubrukt i skapet. Vi skal spise digg mat, ha latterkrampe om teite ting, bitche om kjipe ting, mimre tilbake, prate om alvorlige ting, og innimellom få en tanke om "gud, jeg lurer på hvordan jeg skulle greid livet uten deg som sitter ved siden av meg".