mandag 5. mars 2012

Come undone


Det er nok på høy tid jeg kommer meg til legen nå. Jeg har i nesten to år gått rundt med tanker i bakhodet at jeg har en form for mild ME. Det er over tre år siden jeg kjempet meg ut av depresjonen. Og likevel er energinivået mitt og tålenivået mitt langt under der det burde være. I perioder er det bedre, når alt er bra og fint (og jo varmere og lysere det er ute, jo bedre har jeg det, men selv midt på sommeren er det ikke idéelt). I dag er det 3 dager siden jeg hadde første utplasseringsdagen min, og jeg er fortsatt utslitt. Føler for å gråte ved tanken på at jeg skal tilbake i overimorgen. Jeg orker ikke, jeg er så sliten. Jeg tvinger meg selv gjennom så alt for mye som det er. I dag er jeg alene hjemme, og jeg har hatt møte hjemme med en fra SPCA, laget meg middag, og nå prøver jeg å tvinge meg selv til å gå ut og gå en tur. Selv om jeg har migrene og hele kroppen verker. For jeg har gått opp i vekt igjen, og jeg orker ikke føle meg feit lenger. At kroppen ikke takler mer aktivitet må jeg bare ignorere. For om jeg skulle lyttet til kroppen, hadde jeg ikke gjort noenting. Men det går jo ikke. 

Føler meg ikke bra nå i det hele tatt. Vil ringe Sondre og tigge ham om å komme hjem. Vil trøstespise. Vil legge meg i senga og gråte. Men kan ikke. Jeg kan ikke gi opp, jeg må bare fortsette å pushe meg selv til den dagen kroppen kollapser og jeg ikke har noe annet valg enn å roe ned for en stund.