Smerter. Hele tiden. Konstant. Uansett om jeg sitter, står, går eller ligger. Det er alltid smerter i føttene mine. Akkurat nå er det ikke så ille, nå er det vel bare en firer. Lett svie, generelt varm "solbrent" følelse. Tidligere i dag var verre. Da kjentes det ut som om jeg gikk barbeint rundt på en nålematte, og oppå nålene lå det brennesler og brannmanettråder. Selv med to par tykke, myke sokker, og myke tøfler.
Noen dager må Sondre nesten bære meg rundt i leiligheten. Egentlig burde jeg nok sitte stille mest mulig. Men det greier jeg jo ikke. Jeg må se mennesker, ha frisk luft. Reise avgårde og treffe den elskede familien. Møte nye og gamle venner til en kaffe eller øl. Ut med kameraet. Jeg må gjøre noe, jeg må leve litt.
Tør ikke helt tenke på hvor mye av en dag som går med til føttene mine. Det være seg å pelle død hud, smøre på fuktighetskremer og kortisonkremer, ta av og på sokker, eller bare stoppe opp et hjerteslag for å gispe av smerte når jeg tråkker ned feil. Jeg sover lite om nettene, for jeg våkner av at det gjør vondt, og blir liggende våken.
Av og til gråter jeg. Men for det meste er jeg for sliten til å gråte.
Akkurat nå er den ene fingeren min inntullet i bandasje, som igjen dekker plastfolie, som igjen dekker flytende kortisonoppløsning. Det er den neglen som har sett forferdelig ut i flere uker, nå begynte også huden rundt å "råtne bort". Så jeg prøver å redde den. Men fingeren er kjempeøm og vond, og jeg er redd for å se at neglen har løsnet av når jeg tar av bandasjen igjen. Så jeg venter til i morgen, når Sondre er hjemme.
I kveld vil jeg danse. Sitter og ser Youtube-klipp med burlesque-danserutiner, og hopper litt i sofaen. Klør i hele meg til å ut på gulvet og danse. Men jeg kan ikke.
Denne jævla psoriasisen dreper meg sakte, men sikkert nå. Jeg var så godt i gang i sommer. Jeg levde, virkelig levde livet. Nå har jeg bare en svak skygge igjen.
