Det føles ganske absurd å sitte her på et fly og skrive blogginlegg.
Jeg elsker å fly. Alt før flyvningen er stress; pakke, transport, innsjekking, sikkerhetskontroll, finne riktig gate... Men det er verdt det. Når flyet bryter skylaget, og du ser himmelen bre seg ut rundt deg... Det er fantastisk.
Klokken er ti over åtte om morgenen. Når vi tok av fra Skien var det mørkt. NÅr vi landet i Bergen var det halvlyst, men grått, blåsete og regnete. En halvtime senere letter vi fra Bergen igjen... Og nå har solen stått opp. Det er sol på ansiktet mitt, det er varmt og vakkert.
Jeg beundrer skyriket under meg. De store, massive fjellene, de bølgende slettende, de florlette dammene... Det likner så på landskapet det skjuler, men det er hvitt, vakkert og grenseløst.
Lag pÅ lag, fra det mørkeste blå til selvlysende gull. Jeg ser drager som leker i skyggedalene og alver som danser på gyldne enger. Det er magi.
Mennesket er ikke skapt for å se denne skjulte verdenen. Jeg tenker på de utallige billionene med mennesker som har tråkket rundt på denne jorden, og hvor få av dem som har vært over skyene. Derfor føles det så enormt spesielt.
I stormskyene tidligere så jeg det som ikke kan kalles annet enn porten til himmelen. I den grå veggen utenfor flyvinduet åpenbarer det seg brått en tunnel. I enden flommer det mykt, gyllent lys over de mørke og sinte gråskyene. Et kvart sekund senere er tunnelen borte.
Jeg blir nesten religiøs av å fly. Men mest av alt blir jeg bare veldig sliten.
Dette innlegget har blitt skrevet av og på i tre timer, nå sitter jeg på en fremmed ferje i en kjent fjord. Jeg skal hjem; Vestnes here I come.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar