Police bells & church sirens

 

Så langt virker det som om alle "mine" er trygge. Man vet aldri om det er noen man kjenner, eller kjenner til, er påvirket, for man møter mange mennesker i løpet av livet som man ikke beholder kontakt med for alltid. Men så langt ser det trygt ut.

Jeg har så utrolig, utrolig vondt inne i meg. Jeg tenker på alle de stakkars barna på Utøya som er redde, kalde, kanskje alene, kanskje skadde, som kanskje har sett venner bli skutt og drept. Jeg tenker på familiene som står på fastlandet og ikke vet om deres barn, barnebarn, bror eller søster er i live. Jeg tenker på de menneskene som var på jobb som vanlig, som plutselig ble fanget i en eksplosjon av frykt og usikkerhet.

Jeg tenker på at jeg gikk på skole et kvartal unna eksplosjonen. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi der? Jeg ser bilder av gatene som var min hverdag, dekket av glasskår og skadde og redde mennesker. Jeg tenker på menneskene jeg kjenner som jobber og bor i gatene rundt.

Dette er forferdelig. Det finnes ikke ord.

Jeg tilbragte dagen med pappa, stemamma og brødre. Sondre ringte meg når han hadde hørt om eksplosjonen fra en kunde. Det var så absurd da at jeg ikke greide å ta det inn over meg. Først når jeg kom hjem, og begynte å lese nyheter og følge med, begynte det å gå inn hva som har skjedd. Jeg fikk en veldig sterk følelsesmessig reaksjon, og kroppen er fortsatt ganske lammet av angstfølelser. Dette er forferdelig skummelt. Mange sier "vi må ikke la oss skremme!". Men jeg tenker; om vi ikke blir skremt, så er vi blitt for kalde. Selvfølgelig skal vi bli redde. Men vi skal ikke la det hindre oss i å leve videre, og å fortsette kampen mot hendelser som dette.