Protect, respect, love

De fleste som kjenner meg, vet at det er én ting jeg er lidenskaplig opptatt av... Dyrevelferd. Det er lite som gjør meg så sint som dyr som blir, om ikke mishandlet, så ikke behandlet slik de fortjener. Uansett om man har en hamster eller en hest; dyr krever tid, energi og penger. Over en lang periode. Hamster og rotter lever i gjennomsnitt to år, mens en hest og en katt kan begge bli godt over tjue år gamle.

Alle dyr har forskjellige krav. Men felles er at alle trenger lek, oppmerksomhet, sosialisering, trening, kjærlighet og stell. Alle typer dyr kommer med kjedelige, ekle jobber, som må gjøres. Det er en stor forpliktelse å ta seg av et dyr.

Særlig katter er jo min store kampsak. Jeg er ikke av dem som mener å ha innekatt er dyreplageri (naturlig nok, mtp på at jeg har to selv), men det må isåfall gå på visse betingelser. Aldri en katt alene, kattene skal ha gode leke/utforskningsmuligheter, og den skal få det beste du kan tilby. Dvs. det beste fóret (nei, du får ikke kjøpt det på matbutikken), et godt klore/klatrestativ som passer til din katt, en ren do, og masse kjærlighet og oppmerksomhet fra deg som eier. Og uansett om du har inne eller utekatt: kastrer katta di. Eller steriliser, om det er en hannkatt. Det er ALT for mange katter og kattunger som ikke har et hjem. Verden er mer enn metta på katter. Med mindre du har en rasekatt som skal avles på, er det ingen unnskyldning som er god nok grunn til å la vær å kastrere. Det samme gjelder forsåvidt hunder.

Jeg blir så sint jeg ser narkomane som går rundt med hunder, å se gjennom gies bort-delen på Finn.no skjærer i hjertet, jeg blir trist og sint og frustrert og overveldende hjelpesløs når jeg leser avisartikler om dyr som blir dumpet og drept på de jævligste måter.

Noen mennesker fortjener ikke å ha dyr. Noen mennesker fortjener å bli behandlet like ille som de behandler dyrene sine.

"I died today. You got tired of me and took me to the shelter. They were overcrowded and I drew an unlucky number. I am in a black plastic bag in a landfill now. Some other puppy will get the barely used leash you left. My collar was dirty and too small, but the lady took it off before she sent me to the Rainbow Bridge . Would I still be at home if I hadn’t chewed your shoe? I didn’t know what it w...as, but it was leather, and it was on the floor. I was just playing. You forgot to get puppy toys. Would I still be at home if I had been housebroken? Rubbing my nose in what I did only made me ashamed that I had to go at all. There are books and obedience teachers that would have taught you how to teach me to go to the door. Would I still be at home if I hadn’t brought fleas into the house? Without anti-flea medicine, I couldn’t get them off of me after you left me in the yard for days. Would I still be at home if I hadn’t barked? I was only saying, “I’m scared, I’m lonely, I’m here, I’m here! I want to be your best friend.” Would I still be at home if I had made you happy? Hitting me didn’t make me learn how. Would I still be at home if you had taken the time to care for me and to teach manners to me? You didn’t pay attention to me after the first week or so, but I spent all my time waiting for you to love me."

 Advarsel: Denne historien er enormt hjerteskjærende. Men jeg håper likevel så mange som mulig leser den. Her i Norge er vi sålangt heldige; vi har ikke like stort problem med eierløse dyr som i USA.. Men om trenden fortsetter som nå, er vi på god vei. Så les, gråt, bli fortvilet, og bestill time hos dyrlegen for å kastrere dyret ditt om du ikke har gjort det enda.

This is my life. Please don't judge me. Believe me. I judge myself enough.