Come undone

 

Det er nok på høy tid jeg kommer meg til legen nå. Jeg har i nesten to år gått rundt med tanker i bakhodet at jeg har en form for mild ME. Det er over tre år siden jeg kjempet meg ut av depresjonen. Og likevel er energinivået mitt og tålenivået mitt langt under der det burde være. I perioder er det bedre, når alt er bra og fint (og jo varmere og lysere det er ute, jo bedre har jeg det, men selv midt på sommeren er det ikke idéelt). I dag er det 3 dager siden jeg hadde første utplasseringsdagen min, og jeg er fortsatt utslitt. Føler for å gråte ved tanken på at jeg skal tilbake i overimorgen. Jeg orker ikke, jeg er så sliten. Jeg tvinger meg selv gjennom så alt for mye som det er. I dag er jeg alene hjemme, og jeg har hatt møte hjemme med en fra SPCA, laget meg middag, og nå prøver jeg å tvinge meg selv til å gå ut og gå en tur. Selv om jeg har migrene og hele kroppen verker. For jeg har gått opp i vekt igjen, og jeg orker ikke føle meg feit lenger. At kroppen ikke takler mer aktivitet må jeg bare ignorere. For om jeg skulle lyttet til kroppen, hadde jeg ikke gjort noenting. Men det går jo ikke. 

Føler meg ikke bra nå i det hele tatt. Vil ringe Sondre og tigge ham om å komme hjem. Vil trøstespise. Vil legge meg i senga og gråte. Men kan ikke. Jeg kan ikke gi opp, jeg må bare fortsette å pushe meg selv til den dagen kroppen kollapser og jeg ikke har noe annet valg enn å roe ned for en stund. 

Way out

Det skjer mye for tida. Vi har begge vært syke, Sondre har fått ny jobb, økonomien er usikker en stund til, jeg har hatt veldig lavt energinivå, jeg har hatt første time hos nye psykologen min (vi hadde veldig god kjemi, deilig), neste fredag har jeg første praksisdagen på Mester Grønn, plussgradene har kommet og solen begynner så smått og varme. I dag satt vi ute i sola på Jonas B. med Malene og drakk årets første utepils (eller utevin, i Sondre sitt tilfelle).

Så det er er noe bra, noe kjipt, noe helt ok. Men jeg er frustrert. Og har innsett at jeg har vært det lenge. Kreativt frustrert. Det er ikke til å komme utenom at jeg er et kreativt, skapende menneske. Jeg trenger å gjøre noe, skape noe vakkert. Men skapersjelen min fungerer dårlig sammen med en kropp og hjerne som ikke kan noenting. Jeg eier ikke rytme eller kroppsbeherskelse, så jeg kan ikke danse. Jeg synger som en kråke og er tonedøv. Jeg har null rytme eller musikalitet, så jeg kan ikke spille noe instrument. Etter x år på tegnekurs og 3 år tegning på videre, kan jeg fortsatt kun såvidt tegne en strekmann. Maling og skulpturering er jeg like dårlig på. 

Jeg trodde en stund kanskje foto kunne bli min ting, men jeg har ikke tatt et bilde jeg er fornøyd med på halvannet års tid eller mer, og jeg har ikke inspirasjon lenger. Jeg får det ikke til, det blir bare ikke bra. For ikke å nevne at jeg ikke orker følelsen av å alltid være dårligst uansett. Det suger å ha en hobby som flere av vennene dine har drevet med i mange år fler enn deg. 

Jeg skal stadig lære mer å strikke. Eller kanskje hekle. Også skal jeg lære meg å sy. Men jeg innser at jeg driver og utsetter det ubevisst, for jeg orker ikke enda en ting jeg er dårlig på. Foreløpig greier jeg forsatt såvidt å leve i illusjonen om at jeg er en kreativ og skapende person. 

Jeg har også kjempelyst til å lære meg digital painting. Jeg har en supergammel tablet som jeg har prøvd meg litt med, og det er gøy. Men, den er gammel og dårlig, og jeg sliter med å ikke kunne se hva hånda mi driver med. Jeg ønsker meg en tablet med skjerm, men det kan jeg bare drømme om; de koster 10.000kr. Heh... Som om jeg har råd til det med det første.

Samtidig ønsker jeg meg nytt kamera. Så er spørsmålet da; hva skal være høyest prioritert? Å bruke penger på en drøm jeg vet er umulig, eller på en drøm som antagelig er like håpløs? 

Tror jeg bare skal gi opp, og bli vaskedame eller noe. Legge alle kreative drømmer på hylla en gang for alle.

Dreams and nightmares

En stor drøm, en drøm jeg ikke visste jeg hadde, har gått i oppfyllelse. Jeg har fått drømme"jobben". Jeg er nå markedsansvarlig SPCA Telemark. Jeg får lov til å jobbe med en av de aller største hjertesakene mine: redde dyr som ikke har et hjem. Jobbe for å fremme dyrevelferd. Det er helt fantastisk, og jeg har ikke ord for hvor godt det er. Jeg har fått den jobben jeg tror jeg er absolutt flinkest til; jobben min er å skaffe sponsorer og donasjoner, bedriftsavtaler, og å være PR/media-ansvarlig. Nydelig.

I andre deler av livet går ikke ting fullt så bra. Jeg har det tungt for tiden, det er mye småting som sammen gjør at ting er tøft nå. Jeg vet ikke hvordan fremtiden blir etter nyttår. Jeg sover dårlig, har mye mareritt, er mye sliten og energiløs. Holder meg oppegående med tanken på at snart, snart er bestevenninnesøsteren min hjemme. Det gleder jeg meg til.

Untitled 1

Smerter. Hele tiden. Konstant. Uansett om jeg sitter, står, går eller ligger. Det er alltid smerter i føttene mine. Akkurat nå er det ikke så ille, nå er det vel bare en firer. Lett svie, generelt varm "solbrent" følelse. Tidligere i dag var verre. Da kjentes det ut som om jeg gikk barbeint rundt på en nålematte, og oppå nålene lå det brennesler og brannmanettråder. Selv med to par tykke, myke sokker, og myke tøfler.

Noen dager må Sondre nesten bære meg rundt i leiligheten. Egentlig burde jeg nok sitte stille mest mulig. Men det greier jeg jo ikke. Jeg må se mennesker, ha frisk luft. Reise avgårde og treffe den elskede familien. Møte nye og gamle venner til en kaffe eller øl. Ut med kameraet. Jeg må gjøre noe, jeg må leve litt.

Tør ikke helt tenke på hvor mye av en dag som går med til føttene mine. Det være seg å pelle død hud, smøre på fuktighetskremer og kortisonkremer, ta av og på sokker, eller bare stoppe opp et hjerteslag for å gispe av smerte når jeg tråkker ned feil. Jeg sover lite om nettene, for jeg våkner av at det gjør vondt, og blir liggende våken.

Av og til gråter jeg. Men for det meste er jeg for sliten til å gråte.

Akkurat nå er den ene fingeren min inntullet i bandasje, som igjen dekker plastfolie, som igjen dekker flytende kortisonoppløsning. Det er den neglen som har sett forferdelig ut i flere uker, nå begynte også huden rundt å "råtne bort". Så jeg prøver å redde den. Men fingeren er kjempeøm og vond, og jeg er redd for å se at neglen har løsnet av når jeg tar av bandasjen igjen. Så jeg venter til i morgen, når Sondre er hjemme.

I kveld vil jeg danse. Sitter og ser Youtube-klipp med burlesque-danserutiner, og hopper litt i sofaen. Klør i hele meg til å ut på gulvet og danse. Men jeg kan ikke.

Denne jævla psoriasisen dreper meg sakte, men sikkert nå. Jeg var så godt i gang i sommer. Jeg levde, virkelig levde livet. Nå har jeg bare en svak skygge igjen.

World spins madly on

Helveteshelga er endelig over, og jeg kan begynne å komme i vater igjen. I dag har jeg vært på Tullis med Malene, alltid fantastisk å tilbringe tid med henne, fantastisk jente som gjør at jeg ler masse. Jeg har stadig de siste ukene mint meg selv på alle menneskene som fortsatt er her, hver gang jeg har blitt trist over alle som reiser. Malene er som regel blant de første på den lista. Andre fine mennesker er Anette, Anne, Frøya, Rikke, Stine F, Ann Charlotte (selv om hun er veldig nylig bekjentskap, er det en person jeg gleder meg til å bli nærmere kjent med), guttegjengen, Sandra, Ida, Mina... Fortsatt veldig mye fine mennesker. Unnskyld på forhånd hvis noen føler seg glemt, jeg er litt tung i hodet akkurat nå.

Jeg husker i vinter, når Arja reiste, og Stine begynte å snakke om å dra. Jeg ble livredd for at det kom til å bli slik som når vi bodde i Fagerliveien. Bare meg og Sondre, ingen venner, ingen å tilbringe tid med, ingen å dra på kafé med, ingen å le med. Men jeg innser nå at det kommer aldri til å bli slik igjen, heldigvis. Da var jeg for det første veldig syk, og veldig usikker på meg selv; jeg torde ikke bli kjent med nye mennesker. Og hadde heller ingen arenaer å bli kjent med noen på. Nå kjenner jeg mange mennesker som kjenner enda fler mennesker. Og jeg har innsett at jeg er faktisk ganske så kul selv, så jeg er mye mindre sjenert nå enn jeg var før. Jeg har noe å komme med, folk liker å være rundt meg. Jeg må fortsatt minne meg selv på det innimellom, men i det store og hele så husker jeg det.

I kveld skal vi bare slappe av; vi har hatt en tøff helg begge to. Så i kveld lader vi batteriene, så får vi heller være litt konstruktive på mandag og tirsdag, Sondre har fri da nemlig.

What else is there?

Jeg har det ikke så godt i kveld.

Livet kjennes fryktelig meningsløst ut akkurat nå. Alle andre har noe; et spennende studie, en givende jobb, familie, de driver med spennende prosjekter, reiser, gjør noe og har noe som er meningsfylt... Jeg har ingenting akkurat nå. Jeg er et av de menneskene som får penger av NAV, tilbringer dagene på kafé og kveldene på sofaen. Fy faen, så patetisk. Jeg greier ikke engang å finne energien til å gjøre noe som helst konstruktivt hjemme. Livet er som en elv, og jeg sitter på bredden og ser på... Nå har jeg ikke lenger psykdom og behandlig å "skylde" på lenger heller.

Føler meg så verdiløs. Jeg trenger også et noe. Akkurat nå er jeg ingenting.

And thus they were two

(C) Stine Kiran

Det var en gang en vakker sommer i 2009. Det var sol, sommer, Sverige, musikk, regn, telt, øl og latter. Det var et evig vennskapsbånd som ble laget. Vi flettet sammen livshistorier, nåtid og forskjeller, og ble et sted på veien FFU; fire fantastiske/frika/fine/andretingpåtiF ungdommer.

Nå er det en i Australia, og den andre lander i Wales utpå ettermiddagen en gang. Så da er det bare meg og Sondre igjen. Jeg gruer meg som en gal til å være uten begge bestevenninnene mine. Jeg har mange andre gode venner, både nye og gamle, som er fantastiske å være  med. Men ingen kan erstatte Stine og Arja. Det blir et tomrom her nå. Tomrommet kom allerede i februar, men nå er det dobbelt så stort. Jeg savner dere begge to. Er rart å tenke på at vi kanskje aldri er alle fire i samme by igjen noenseinne.

FFU FTW FOREVER.

How to disappear completly

I vår og sommer har det vært mye snakk om overfallsvoldtekter i Oslo og Trondheim. En kanadisk politimann skapte furore ved å be jenter om å slutte å be seg som horer. Resultatet var "SlutWalks" i store deler av verden, hvor jenter protesterte mot å bli lagt skylden for ved voldtekt. Så, her er noen hjelpsomme tips for å forhindre seksuelle overfall:

 

(trykk på bildet for å gjøre det større)

The last living rose

Nå må jeg sette meg ned og tenke litt på Oslo-tragedien.  I dag innså jeg at jeg nesten hadde glemt det. Man skal ikke gå gjennom livet og kun fokusere på triste ting, men for meg er det viktig å huske på følelsene jeg selv gikk gjennom den dagen. Det er mye fokus på ABB i avisene om dagen, om etterforskningen og slikt, og lite om menneskene. Det er egentlig godt, la ofrene få hvile og få være i fred. Men jeg ønsker ikke å glemme, så jeg trenger å minne meg selv litt på det.

Elsker denne tegningen av Lise Myhre. Utrykket i ansiktet er fantastisk, og jeg blir glad av å se at det er tegnet for hånd, at det ikke er helt perfekt.

Window blues

Det har vært stille på bloggen ganske lenge... Livet er hektisk og tiden er knapp. Siden sist har jeg sluttet i blomsterbutikken, uten at jeg skal gå for mye inn på det. Jeg sliter med å komme meg rundt og leve slik jeg vil; ille psoriasis under føttene gjør at å gå ikke er så veldig enkelt. Så akkurat nå er livet litt stusslig, men vi satser på at ting blir bedre etterhvert.

Fuck U

 (C) Sondre B.

Dere kan jo gjette hvem jeg dedikerer denne sangen til i dag... Placebo - Fuck U, for de som lurer. En høyst passende sang i disse tider...

There's a look on your face I would like to knock out
See the sin in your grin and the shape of your mouth
All I want is to see you in terrible pain
Though we won't ever meet I'll remember your name

Can't believe you were once just like anyone else
Then you grew and became like the devil himself
Pray to God I can think of a kind thing to say
But I don't think I can
So fuck you anyway

You are scum
You are scum
And I hope that you know
That the cracks in your smile are beginning to show
Now the world needs to see that it's time you should go
There's no light in your eyes and your brain is too slow

Can't believe you were once just like anyone else
Then you grew and became like the devil himself
Pray to God I can think of a kind thing to say
But I don't think I can
So fuck you anyway

Bet you sleep like a child with your thumb in your mouth
I could creep up beside, put a gun in your mouth
Makes me sick when I hear all the shit that you say
So much crap coming out, it must take you all day

There's a space kept in hell with your name on the seat
With a spike in the chair just to make it complete
When you look at yourself do you see what I see?
If you do, why the fuck are you looking at me?

There's a time for us all and I think yours has been
Can you please hurry up, 'cause I find you obscene
I can't wait for the day that you're never around
When that face isn't here and you rot underground

Can't believe you were once just like anyone else
Then you grew and became like the devil himself
Pray to God I can think of a kind thing to say
But I don't think I can

So fuck you anyway

Police bells & church sirens

 

Så langt virker det som om alle "mine" er trygge. Man vet aldri om det er noen man kjenner, eller kjenner til, er påvirket, for man møter mange mennesker i løpet av livet som man ikke beholder kontakt med for alltid. Men så langt ser det trygt ut.

Jeg har så utrolig, utrolig vondt inne i meg. Jeg tenker på alle de stakkars barna på Utøya som er redde, kalde, kanskje alene, kanskje skadde, som kanskje har sett venner bli skutt og drept. Jeg tenker på familiene som står på fastlandet og ikke vet om deres barn, barnebarn, bror eller søster er i live. Jeg tenker på de menneskene som var på jobb som vanlig, som plutselig ble fanget i en eksplosjon av frykt og usikkerhet.

Jeg tenker på at jeg gikk på skole et kvartal unna eksplosjonen. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi der? Jeg ser bilder av gatene som var min hverdag, dekket av glasskår og skadde og redde mennesker. Jeg tenker på menneskene jeg kjenner som jobber og bor i gatene rundt.

Dette er forferdelig. Det finnes ikke ord.

Jeg tilbragte dagen med pappa, stemamma og brødre. Sondre ringte meg når han hadde hørt om eksplosjonen fra en kunde. Det var så absurd da at jeg ikke greide å ta det inn over meg. Først når jeg kom hjem, og begynte å lese nyheter og følge med, begynte det å gå inn hva som har skjedd. Jeg fikk en veldig sterk følelsesmessig reaksjon, og kroppen er fortsatt ganske lammet av angstfølelser. Dette er forferdelig skummelt. Mange sier "vi må ikke la oss skremme!". Men jeg tenker; om vi ikke blir skremt, så er vi blitt for kalde. Selvfølgelig skal vi bli redde. Men vi skal ikke la det hindre oss i å leve videre, og å fortsette kampen mot hendelser som dette.

In the midst of chaos

Det var ikke en helt vanlig dag, akkurat. Jeg satt på Dollys med pappa, stemamma og brødre, noe som ikke er dagligdags for meg siden de bor på andre siden av landet. Men det var likevel en hverdag på pizzaresturant med familie. Så ringte Sondre og, eh, det jeg er fristet til å si er "slapp bomben". Så da sier vi det da. Sondre ringte og slapp bomben om bomben i Oslo.

Det er først nå jeg er kommet hjem og lest aviser og sett facebook-oppdateringer at det virkelig begynner å gå opp for meg hva som har skjedd. Angst-symptomer fra helvete og tilbake; hjertet slår fort, det er tungt å puste, jeg er kvalm og svimmel. Det er så absurd skremmende hva som har skjedd.

Så derfor trenger jeg å avreagere. Her er pusekos til dere, nå skal jeg gå og mosekose pusen min som ligger på sofaen. Trenger varm pels mot ansiktet nå.

Soulmates never die

 

(C) Sondre B.

8. juli for 5 år siden våknet jeg fyllesyk hos bestevenninna mi i Langesund. Jeg hadde tjue minutter på meg fra jeg karra meg opp av senga, til bussen hjem gikk. Vel hjemme hadde jeg en time på meg til å dusje, skifte og pakke før jeg måtte løpe ut døra igjen (noe som forsåvidt førte til at jeg glemte alt av toalettsaker på stuegulvet). Setter meg på en ny buss, en buss jeg aldri har tatt til et sted jeg aldri har vært. Det er litt over en times busstur langt inne i Drangedalsskogen. Vel fremme blir jeg møtt av gutten jeg er forelska i og venninna hans. Vi sitter og skravler en stund, så drar jeg og han hjem til han.

Vi ligger på senga og prater om turen til Kr. Sand vi skal ta om et par dager, og festivalen vi skal på sammen etter det, idét det greier å ramle elegant ut av munnen min: "Apropos sammen... Er vi det nå?". Jada. Det var vi.

Så jeg sitter her og tenker tilbake på jenta som for fem år siden på minuttet løp rundt hjemme som en stressa kanin, som ikke visste at gutten hun skulle treffe, om fem år kom til å være hennes ektemann.

Flaks for meg forresten at gutten jeg forelska meg i var ganske androgyn og dermed hadde sitt eget lille lager med sminke, for ellers hadde jeg sliti den neste uka som fulgte etterpå altså.

Fem år er ca. 4.5 deler av livet jeg har levd så langt. Fem år er halvparten av mitt "voksne" liv (mao den tida jeg virkelig husker). Fem år er den delen av livet mitt som var verdt å leve.

I kveld skal vi ut på den fine resturanten på brygga og spise, han skal ha på seg dress og jeg skal ha på meg den fine kjolen jeg kjøpte på bryllupsreisa som så langt har hengt ubrukt i skapet. Vi skal spise digg mat, ha latterkrampe om teite ting, bitche om kjipe ting, mimre tilbake, prate om alvorlige ting, og innimellom få en tanke om "gud, jeg lurer på hvordan jeg skulle greid livet uten deg som sitter ved siden av meg".