The sparkling diamond

Det er ingen tvil om hva som er min favorittfilm i hele verden... Moulin Rouge. Det er en fantastisk film, hvertfall hvis du greier å se hvor brilliant laget den er. For det første, musikkbruken er amazing. De blander Nirvana med Elton John, Beatles med Madonna, David Bowie med Christina Aguilera... Kostymene og kulissene er fantastiske, dekadente og luksuriøse. Filmen er fylt av frempek, allerede i løpet av de første ti minuttene blir du fortalt hele resten av filmen, uten å skjønne det.

I bryllupet spilte vi "Come what may" i kirken... Og det er vel det eneste jeg husker ordentlig fra kirken. Det var fantastisk vakkert. Der og da var det bare meg og Sondre, oss i vår egen liten boble. Jeg sang og gråt og det var nydelig.

Jeg elsker hvordan teaterstykket hele tiden følger hvordan historien utfolder seg... Hvordan de greier å blande store, fargerike musikalske numre, med stille, korte, mørkere melodier.  Det er humor, drama, dysterhet, og de hopper fra det ene til det andre uten pause, uten at det føles unaturlig ut... Så enkelt, så vakkert.

Æsj, det blir bare kleint når jeg prøver å beskrive her hvor fantastisk den er. Bare se den. Og har du sett den før, se den igjen.

Det er nok ingen tvil at denne filmen er "skyld" i hvor glad jeg er i burlesque. Forelsket meg i filmen som 12-13åring. Satine var første nicket mitt på chat.no, hvor jeg hang i min internettungdom. Bortsett fra at jeg stavet det feil da... Så det ble Satin. Jaja.

 

Never knew I could feel like this, like I've never seen the sky before

The greatest thing you'll ever learn 

is just to love and be loved in return

How wonderful life seems, now you're in the world

Seasons may change, winter to spring
But I love you, until the end of time

But Christian loves me. He loves me. And that is worth everything.

Come what may

Love & the muse

(C) Arja Rydningen

You could be my unintended
Choice to live my life extended
You could be the one I'll always love
You could be the one who listens
To my deepest inquisitions
You could be the one I'll always love

~*~

Our love would be forever
And if we die, we die together
Well I, I said never
Cause our love would be forever

So, in a language you should know

 

Det gjør ingenting
om du er her

Det gjør ingenting
at jeg har mistet alt håp
så lenge du er her

Det gjør ingenting
at jeg har mistet troen på meg selv
så lenge du er her

Det gjør ingenting
om havet revner
Og alt skylles bort
så lenge du er her

Det gjør ingenting
om du ikke vet det selv
Så lenge du er her
i all evighet

Uansett hva slags mørke og lidelse livet gir meg... Så lenge du er her sammen med meg, kan jeg klare alt. Som vi har bevist... Om og om og om igjen. Best friend, lover, soulmate. My sun and stars, my sweet prince. Jeg er din, for alltid. For ever and ever and beyond.

Soulmates never die

 

(C) Sondre B.

8. juli for 5 år siden våknet jeg fyllesyk hos bestevenninna mi i Langesund. Jeg hadde tjue minutter på meg fra jeg karra meg opp av senga, til bussen hjem gikk. Vel hjemme hadde jeg en time på meg til å dusje, skifte og pakke før jeg måtte løpe ut døra igjen (noe som forsåvidt førte til at jeg glemte alt av toalettsaker på stuegulvet). Setter meg på en ny buss, en buss jeg aldri har tatt til et sted jeg aldri har vært. Det er litt over en times busstur langt inne i Drangedalsskogen. Vel fremme blir jeg møtt av gutten jeg er forelska i og venninna hans. Vi sitter og skravler en stund, så drar jeg og han hjem til han.

Vi ligger på senga og prater om turen til Kr. Sand vi skal ta om et par dager, og festivalen vi skal på sammen etter det, idét det greier å ramle elegant ut av munnen min: "Apropos sammen... Er vi det nå?". Jada. Det var vi.

Så jeg sitter her og tenker tilbake på jenta som for fem år siden på minuttet løp rundt hjemme som en stressa kanin, som ikke visste at gutten hun skulle treffe, om fem år kom til å være hennes ektemann.

Flaks for meg forresten at gutten jeg forelska meg i var ganske androgyn og dermed hadde sitt eget lille lager med sminke, for ellers hadde jeg sliti den neste uka som fulgte etterpå altså.

Fem år er ca. 4.5 deler av livet jeg har levd så langt. Fem år er halvparten av mitt "voksne" liv (mao den tida jeg virkelig husker). Fem år er den delen av livet mitt som var verdt å leve.

I kveld skal vi ut på den fine resturanten på brygga og spise, han skal ha på seg dress og jeg skal ha på meg den fine kjolen jeg kjøpte på bryllupsreisa som så langt har hengt ubrukt i skapet. Vi skal spise digg mat, ha latterkrampe om teite ting, bitche om kjipe ting, mimre tilbake, prate om alvorlige ting, og innimellom få en tanke om "gud, jeg lurer på hvordan jeg skulle greid livet uten deg som sitter ved siden av meg".